Viser arkivet for stikkord uten

De hjemløse med rus relaterte behov går foran og blir mer prioritert.

I Norge har en satt en norm på i overkant av 6000 hjemløse borgere og det er kun de som på en eller annen måte lar seg registreres hos kommunene. Det enten i en kø eller på midlertidige tiltak. Antallet brukere på midlertidige tiltak blir ofte over flere måneder og tiden for noen nærmer seg ett år. Kommunene dekker da døgn leie som ligger på mellom 1000 og 2500 pr dag pr bruker.

De fleste midlertidige tiltak bor der mennesker som både er brukere og selgere av rusmidler og mange dør også av overdoser i den forbindelse. Når der selges kan en også forvente at der rekrutteres flere ut i rus relatert avhengighet. Når gruppen er økende med rus relaterte problemer i forhold til å være hjemløs blir dette mer prioritert enn overfor alle de som er hjemløs av økonomiske årsaker fordi de ikke har råd til å bo lengre.

Den manglende kunnskapen om hvor en kan søke støtteordninger må ta en del av skylden, mens der finnes de som av andre årsaker ikke har søkt om eks bostøtte eller sosialetaten om dekning av husleie. Det har seg med at hjemløse bor hos venner og kjente og flere der krever ikke noe for å hjelpe sine kjente og nære i en vanskelig situasjon.

Det er sånn at hos venner og slekt så stiller en opp på flere måter for å hjelpe når nøden er er og det viser ikke samfunnet eller sosialetaten hensyn til. Disse gruppene hjemløse skånes fra hospitser og vil også skånes fra å bo i boliger hvor der er bråkete bomiljø.
Der finnes eldre mennesker som ikke har råd til leiepris galoppen og må flytte til sine egne i familien. Det er ikke sånn at en automatisk for en eldrebolig i en sånn situasjon for også der blir en ikke så godt prioritert når de måler helse og behov for bolig.

Selv Husbanken er blitt mer en bank for de med rus relaterte problemer og er uten egen bolig. Det er sånn at der koster resurser og det tar lang tid før en de tyngste gruppene er tilbake i egen bolig. Og når en tillater bruk av rus som er ulovlig og tillater disse å selge på huset, kan en mer eller mindre gi opp å få de tilbake i samfunnet.
Det viktigste samfunnet kan stille opp med for å forebygge hjemløshet og stoppe utviklingen der flere havner utenfor boligmarkedene er å føre en politikk som gir både leieboere og de som ønsker å etablere seg rimelige boliger og bedre vilkår.

Der finnes ikke rimelige utleieboliger pga stor prisvekst og manglende økonomisk bæreevne hos leieboerne. Bostøtten i seg selv er prisdrivende fordi den gir mottakerne økt kjøpekraft slik at en midlertidig klarer seg bedre. Leieprisene på leiemarkedet er og har over tid vært uoversiktlig fordi leiene spriker for lignende husrom. De som skifter bolig står i fare for å ikke ha råd til å leie lengre og må ut av pressområder for å kunne bo. Derfor må enten bostøttens utgiftstak økes med minst to tusen kroner og ellers må en øke tilskuddet i de største byene for at leiemarkedet skal virke mer velfungerende. De hjemløse uten rus relaterte problemer som i en stor grad utgjør de store mørketallene kan en fort få tilbake i bolig ved å bygge rimelige utleieboliger i offentlig regi.

Den gruppen har ikke andre behov enn å få en bolig de kan med økonomiske tilskudd kunne finne botrygghet. Men så spørs det om kommunene og det offentlige seg klarer og makter å gjøre sine bomiljøer trygge, uten husbråk, politi utrykking og få bort utryggheten for å bo?
Så lang og over mange år har ikke kommunene klart dette eller makter dette, slik at det blir en bremsekloss overfor de hjemløse som ikke tørr eller våger å bo i et anstrengt bomiljø. Dette er en skremmende utvikling slik at en kan spørre om kommunene makter å handtere sine utfordringer eller om staten skal drifte offentlig utleievirksomheter.