Viser arkivet for stikkord boligpolitikbolig

Hver 3 sak vi får inn dreier seg om utkastelse/oppsigelse.

Aldri før har Leieboerforeningen Bergen fått flere saker som omhandler leieavslutning som utkastelse og oppsigelse. Over halvparten av sakene er fordi leieboerne ikke har lengre råd til husleien som kreves betalt. Utleierne henvender seg ikke til NAV for å få dekket den manglende husleien, noe som nå er lovfestet i husleieloven.

Vi frykter at antallet hjemløse vil økte til 8000 innen 2012 i Norge om ikke regjeringen/stortinget legger til rette for en ny sosialboligpolitikk. Det går lengre tid enn før for leieboere som flytter til å finne en ny rimelig leie hos andre utleiere. Dette gjør at usikkerheten rundt å kunne si opp er problematisk da spesielt når det gjelder oppsigelsestid på 2-3 måneder eller mer.

Leieboere må betale to husleier fordi de har funnet en ny bolig og betaler til to utleiere inntil oppsigelestiden er avsluttet. Dette er spesielt tøfft for leieboerne fordi de ikke bare må betale to leier, men også slå i bordet et depositum til ny utleier før de har fått ut depositumet fra leieforholdet de ikke har avsluttet. Det er også ikke sikkert det er så enkelt å får med seg depositumet med seg videre fordi flere utleiere er trege med å løse ut pengene for kontoen.

Det som skjer da er at boligsøkende leieboere må ta opp lån for å kunne klare overgangen til en ny utleiebolig og er en trygdet får en ikke lån. Noen kan søke kommunen om startlån til å få dekket denne tøffe overgangen til ny bolig. Det er når ny utleier venter på å få inn depositumet fra det tidligere leieforholdet, noen ikke får den nye boligen. Dette er fortvilende for da må en ut på ny jakt som tar måneder og en står på gaten og må bo på sofa hos venner og kjente eller hos familien.

Det er ikke sånn at alle søker NAV for å få søke om kommunal bolig eller plass på et hospits. Hospits er på for de fleste siste utvei og det selv for de som ikke orker å bo under slike forhold. Tilbudet til hjemløse i Norge er alt for dårlig og nytteløst. Barnefamilien får gjerne plass på appartments eller om de er heldig får de midlertidig plass i en bolig som en får midlertidig til en finner et nytt hjem. Men da får de en frist på 3 mnd og er samtidig på prioriterings listen til boligetaten i kommunen. Klarer ikke barnefamilien dette kan barnevernet bli koblet inn og foreldre står uten sine unger.

Dette er svært tungt for det er ikke foreldrene sin skyld at leiemarkedet er vanskelig og umulig, det må også boligpolitikken i dette landet ta hovedskylden for. Når det gjelder enslige mennesker som blir hjemløse så klarer de seg endel bedre enn barnefamiliene. Men også for den gruppen så oppstår der problemer og utfordringer. De som finner sofa hos venner og familie klarer seg bedre enn den gruppen som tar imot hospits plass. Det er fordi på hospitsene samles en gruppe mennesker som bor over lang tid på hospitset som har rus relaterte problemer.

Det er ikke til å stikke under en stol at hospitsene er stedet der det bedrives rus rekruttering og hvor mennesker som er uten et hjem sliter med å finne et annet sted. Selv boligetaten sier at for enslige er det ikke lett å finne bolig. Det er en psykisk belastning for mange å stå uten bolig og derfor blir flere et offer for rus og veien til avhengighet er kort. Hadde bare regjeringen bygget ikke kommersielle utleieboliger som er rimelige kunne en ha reddet mange. Ja, da kunne de større byene avviklet tanken på å bruke døgnleier på hospitsene og gitt alle et hjem.

Nå presses mange leieboere av grådighet på en side og oppsigelse/utkastelse som en følge av leiepresset. Boligpolitikken i Norge er ingen farbar vei til botrygghet, men tvert imot en vei der flere borgere kommer til å stå uten et hjem. Den bagatelliseringen som er på utleier siden om leiemarkedet om velstand og riktige leier medfører at leieboere med lavere inntekter ikke føler botrygghet, men får en kommende økonomisk usikkerhet.
I USA er utleierne annerledes enn i Norge og solidariteten er også annerledes enn den grådigheten og eiendomsretts forståelsen vi har i Norge.

Når en utleier der setter opp husleien i sin leiegård og nærmeste utleier for høre det eller andre leieboere blir ikke den utleieren særlig populær i strøket lengre. De har omsorg og solidaritet overfor hverandre enten de er utleiere, huseiere eller leieboere. Går det til utkastelse så er naboen der og stiller opp, mens her i Norge er en ikke vatten verdt. Selv i USA har de strenge husleiereguleringer i de storebyene, mens her i Norge blir en omtalt som kommunist! Egoismen ligger latent i grådigheten når en gruppe får for stor økonomisk frihet og inntekter.