Viser arkivet for stikkord bolig

Universelle boliger vil skape mer fattigdom og forskjeller.

Nå skal alle boliger som bygges utvides med tanke på at om du engang havner i rullestol så slipper du kanskje å flytte hjemme i fra. Nå er det ikke så mange så blir så uheldig i grunnen for politisk brukes der penger på forebygging av ulykker både i arbeidslivet som på veiene.
Behovet for nye universelle boliger er mer eller mindre marginalt i forhold til at en krever at alle nye boliger skal ha denne utvidede utformingen.

Medisinsk blir en mer kunnskapsrik for å bedre og hjelpe flere til å kunne gå selv om den kroppslige bevegelses evnen skulle svikte.
Slik forskningen er nå vil vi om 10 til 15 år år være i mål slik at førligheten blir vesentlig bedre der en i dag ikke ser håp for bedring på dette feltet. Dette gjelder ryggmarg skader og utvikling av nervetråder fra hjernen til kroppsdeler.

Når noen er uheldig, må benytte seg av rullestol og har boliglån er det ikke sikkert at de makter å bo selv om det er plass nok. Årsaken til det er at de fleste blir 100% uføretrygdet og noen må igjennom attføring med en vesentlig lavere inntekt enn lønnen de hadde.
Om en eier egen bolig får en ikke bostøtte, mens leier en bolig har en bedre vilkår for å få bostøtte om en skulle bli avhenig av en universell bolig en gang i livet. Derved må flere ryggmargskadde med tilleggs skader flytte fra boliglånet sitt og hjemmet en hadde av økonomiske årsaker.

De rød grønne har gjort boligene våre til en bitter-søt økonomisk vare og fremmer stadig nye vedtak slik at en i en grad legger tilrette for at flere kan havne utenfor boligmarkedene i framtiden. Tenk hvor ille det må være for en som er 20 til 30 år er uheldig i trafikken og havner i rullestol. Vi vet hva ung ufør betyr og her skaper en en dobbelt tragedie selv med større rom for rullestol. Dette ser mer ut som en universell tragedie i dobbelt forstand økonomisk enn at samfunnet skal ivareta de som på ett eller annet vis er uheldige og ved tragiske hendelser skulle bli bevegelseshemmed.

Ellers blir det økonomisk vanskeligere for de funksjons friske som skal leie eller etablere seg i egen bolig. Man snakker mye om boligbobler og stive leiepriser, men så sper en på slik at økte byggekostnader føres over på de som skal inn på boligmarkedene ved å få seg noe nytt eller leie en ny bygget bolig. Det som kan skje er at selv med boligmangel, så vil de på boligjakt får det langt tøffere og lengre vei til egen bolig og må ta til takke med hospitser til en makter å betale prisen for å bo.

Det regjeringen egentlig sier er at en vill ha de som kjøper en ny bolig eller leier nybolig i framtiden skal bli boende for da slipper en å ligge på etterskudd offentlig bygging universelle boliger til denne målgruppen. Det virker vanskelig å nå mål med offentlige tiltak på dette feltet da endel må ta til takke ved å bo på eldresenter med rullestol. Offentlig svikt overføres til det private boligmarkedet det er et velkjent politisk fenomen som skaper uforutsigbare boligpriser.

Man ser også at en andel av de funksjonhemmede kan ha et behov for hjemme sykepleie og hjemmehjelp fordi en har tilleggskader eller ulike behov. På dette feltet får vi stadig meldinger i mediene om at foresatte ikke får betalt for strevet ved å hjelpe sine egne i en vanskelige livsfaser eller situasjon, dette fordi det offentlige ikke strekke til der heller. Så egentlig er det behovet for universelle boliger tilstedet om en vil at det offentlige skal ta seg av folks helse utfordringer og ikke belaste nær familie.

Kommunenes strevelser med å bygge nye kommunale utleieboliger vil gi de utenfor leiemarkedet som er hjemløs en dyrere utleiebolig enn på dagens pris nivå. Om det er boligsosialt kan en spørre om for egentlig bør en heller legge tilrette for å bygge nye boliger med lavere kostnader og til en lavere pris. Dette er hoderystende boligpolitikk fordi en overfører vanskene i flere retninger med denne ordningen og her de svakeste uten et hjem.

I enkelt saker kan dette sikkert forsvares med flere universelle boliger, men ikke at en skal pålegge at alle nye boliger skal bygges med universell utforming i forhold til en tilpasset prosent andel. Det er bedre en politisk tenker forebyggende og trygger farene i samfunnet og ved å gi mer penger til forskning sånn at førligheten kan styrkes i framtiden for de funksjonshemmede. Hadde en heller pålagt nye boliger kostnads besparrende tiltak ved å pålegge miljøvennlig energi kilder i alle nye boliger, hadde det vært langt mer kostnads besparende for bolig Norge.

I disse dager søker uteliggere tilflukt i trappeoppganger og kjellere.

Leieboerforeningen har fått endel henvendelser fra beboere som merker at noen har overnattet i trappe oppgangen eller i kjelleren. De ringer og lurer på hva en skal gjøre fordi det er ned imot 10 minus grader ute. Og det er direkte livsfarlig for denne gruppen å sove ute om natten og derfor søker de å sove på varmere steder.

Det er trist og et stort tap for samfunnet, politikere og kommunen at det skal være sånn for problemet er sammensatt og en direkte årsak til hvordan en handtere boligpolitikken. De som lever på gaten i Bergen er nok de som har forsøkt å skaffe seg bolig, men som aldri fikk det verken av kommunen eller hos andre.

Samt har dette også med å gjøre at mange uteliggere føler det faktisk tryggere å bo ute enn å bli utsatt for de plager en får på hospitsene. Det å slippe å bli rund stjelt, bråk om natten og politi utrykkinger er en lettelse som gjør at de velger å sove ute. Denne gruppen er ikke registert som hjemløs i noe register, men lever dag for dag ute og natt for natt der de finner litt varme og ly.

Det er takknemmlig at både Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen hjelper disse både med mat og klær, men når disse organisasjonene går tom for sko og klær til disse er det virkelig ille. Les her

Da fungerer ikke kommunen i det heletatt overfor denne gruppen som ikke har tak over hodet og det over lang tid. Det er utrolig at en byråd havner på bunnen av hva en skulle forvente ved å ikke gjøre noen ting som helst for de uten et hjem.

Det er rett og slett utilgivelig at Bergen Kommune sitter i disse dager å vedtar et budsjett som ikke levner så mye som en krone til tiltak og skikkelige ordninger slik at en får en dokumenterbar ordning og boliger til alle. Man hyler lettere på arbeid til alle, mens de på bunnen av samfunnet blir glemt. Vel, regner med at noen i den politiskledelse besøker de som deler ut mat og klær til de uten et hjem sånn rundt jul, da virker det politisk mer korrekt å vise seg som en sympatisør og støtte spiller.

Når Bergen Kommune i over 30 år har manglet boliger og ikke kunnet tilfredstille søker gruppen og mål gruppen som faller utenfor, er flere UFB’ere resultatet. Den siste lovnaden var 400 nye boliger, men over 10 år! Synd å si det men det virker på meg som om vi får flere 100 uteliggere innen disse boligene er oppført. Da er det vel noe nyttesløst å være en enslig kvinne eller mann å søke kommunal bolig i årene som kommer. Man får bare stå på listen i 4 måneder, så interessert at Bergen Kommune i deg som trenger et hjem. Dette er en skam!

De hjemløse med rus relaterte behov går foran og blir mer prioritert.

I Norge har en satt en norm på i overkant av 6000 hjemløse borgere og det er kun de som på en eller annen måte lar seg registreres hos kommunene. Det enten i en kø eller på midlertidige tiltak. Antallet brukere på midlertidige tiltak blir ofte over flere måneder og tiden for noen nærmer seg ett år. Kommunene dekker da døgn leie som ligger på mellom 1000 og 2500 pr dag pr bruker.

De fleste midlertidige tiltak bor der mennesker som både er brukere og selgere av rusmidler og mange dør også av overdoser i den forbindelse. Når der selges kan en også forvente at der rekrutteres flere ut i rus relatert avhengighet. Når gruppen er økende med rus relaterte problemer i forhold til å være hjemløs blir dette mer prioritert enn overfor alle de som er hjemløs av økonomiske årsaker fordi de ikke har råd til å bo lengre.

Den manglende kunnskapen om hvor en kan søke støtteordninger må ta en del av skylden, mens der finnes de som av andre årsaker ikke har søkt om eks bostøtte eller sosialetaten om dekning av husleie. Det har seg med at hjemløse bor hos venner og kjente og flere der krever ikke noe for å hjelpe sine kjente og nære i en vanskelig situasjon.

Det er sånn at hos venner og slekt så stiller en opp på flere måter for å hjelpe når nøden er er og det viser ikke samfunnet eller sosialetaten hensyn til. Disse gruppene hjemløse skånes fra hospitser og vil også skånes fra å bo i boliger hvor der er bråkete bomiljø.
Der finnes eldre mennesker som ikke har råd til leiepris galoppen og må flytte til sine egne i familien. Det er ikke sånn at en automatisk for en eldrebolig i en sånn situasjon for også der blir en ikke så godt prioritert når de måler helse og behov for bolig.

Selv Husbanken er blitt mer en bank for de med rus relaterte problemer og er uten egen bolig. Det er sånn at der koster resurser og det tar lang tid før en de tyngste gruppene er tilbake i egen bolig. Og når en tillater bruk av rus som er ulovlig og tillater disse å selge på huset, kan en mer eller mindre gi opp å få de tilbake i samfunnet.
Det viktigste samfunnet kan stille opp med for å forebygge hjemløshet og stoppe utviklingen der flere havner utenfor boligmarkedene er å føre en politikk som gir både leieboere og de som ønsker å etablere seg rimelige boliger og bedre vilkår.

Der finnes ikke rimelige utleieboliger pga stor prisvekst og manglende økonomisk bæreevne hos leieboerne. Bostøtten i seg selv er prisdrivende fordi den gir mottakerne økt kjøpekraft slik at en midlertidig klarer seg bedre. Leieprisene på leiemarkedet er og har over tid vært uoversiktlig fordi leiene spriker for lignende husrom. De som skifter bolig står i fare for å ikke ha råd til å leie lengre og må ut av pressområder for å kunne bo. Derfor må enten bostøttens utgiftstak økes med minst to tusen kroner og ellers må en øke tilskuddet i de største byene for at leiemarkedet skal virke mer velfungerende. De hjemløse uten rus relaterte problemer som i en stor grad utgjør de store mørketallene kan en fort få tilbake i bolig ved å bygge rimelige utleieboliger i offentlig regi.

Den gruppen har ikke andre behov enn å få en bolig de kan med økonomiske tilskudd kunne finne botrygghet. Men så spørs det om kommunene og det offentlige seg klarer og makter å gjøre sine bomiljøer trygge, uten husbråk, politi utrykking og få bort utryggheten for å bo?
Så lang og over mange år har ikke kommunene klart dette eller makter dette, slik at det blir en bremsekloss overfor de hjemløse som ikke tørr eller våger å bo i et anstrengt bomiljø. Dette er en skremmende utvikling slik at en kan spørre om kommunene makter å handtere sine utfordringer eller om staten skal drifte offentlig utleievirksomheter.

Registrering av hjemløse har store svakheter med seg.

Om en skal se på dagens ordning så regner en antallet til ca " 6000 UFB’ere" på landsbasis. Så må en fast slå begrepene på hvem som faller inn under begrepet hjemløs.
Og det er følgende: Personer som ikke disponerer egen eller leid bolig, men er henvist til tilfeldige eller midlertidige boalternativ, samt personer som ikke har noe ordnet oppholdssted for kommende natt.

Til de bostedsløse regnes således personer som bor på institusjoner, hospits eller lignende som
-ikke har noe bosted ved en eventuell utskrivelse,
-utskrivelsen sannsynligvis vil finne sted om to måneder eller mindre.
Som bostedsløs regnes også de personer som bor hos slektninger, venner eller bekjente.

Om en ser på bo tilbud så er det lange køer og lang vente tid ved kommunene og da spesielt storby kommunene. Praksisen ved boligkontorene og der de tildeler boliger er noe forskjellig fra kommune til kommune. De fleste storby kommuner forsøker å begrense mobiliteten til de hjemløse ved å flytte fra kommune til kommune.

Det er en stor svakhet for da begrenser en også de svakeste muligheter til å etablere seg på en plass hvor tilgangen på jobb kan være større enn i mindre kommuner. I storbyene er også støtteordningene som bostøtte og annen støtte høyere enn i mindre kommuner. Flere storby kommuner opererer med eks vis 12 mnd karantene for å søke kommunal utleiebolig. Når det er sånn så må en også på en annen side si at det å bli hjemløs kan en bli også hos de mindre kommuner, så det er intet unntak. Det er også stigmatiserende at de uten bolig ikke kan få bo og flytte på seg til der de kan mene at mulighetene er bedre enn i sin hjem kommune. For dette kan tolkes at kommunene ikke liker flytting av “sosiale utgifter” mellom kommunene.

Storby kommunene har dels dårlig vedlikeholdsbudsjett og utleieboligene forfaller, noe som også er kjent gjennom mediene. Nå krever kommunene markeds leier med unntak av noen få kommuner som kun krever inn kostnadsbasert leie. Så de fattigste vi har rundt om i kommunene finansierer det meste og overskuddet kan let havne inn i kommune kassen enn til oppussing og vedlikehold.

Her litt om søker kriteriene som er vanlig i storbyene:

Kriterier og vilkår

Kommunen vil vurdere hva slags type bistand den enkelte har behov for og hvilke alternativer som finnes.

I tillegg må du oppfylle minst et av følgende kriterier:

Være uten selvstendig bolig
Bo på tidsbegrenset leiekontrakt uten rett til fornyelse, og det er mindre enn 6 måneder igjen av leietiden
På grunn av sykdom eller andre sosiale problemer ha behov for endring av nåværende boforhold
Bo i en bolig som er erklært helsefarlig.
Krav til botid: Du må ha bodd i kommunen det siste året. Her kreves der ulikt, noen storbyer krever to års bo tid i kommunen.
Det er også et vilkår at du må ha fylt 18 år
Har du blitt kastet ut av en kommunal bolig, gjelder 1 års karantenetid før du kan søke på nytt.

Kommentarer

Nå er det sånn at en trenger ikke være uten selvstendig bolig for å søke, mens når en søker blir det oftest et krav. Søkers mulighet til å bevise at boligen er helse farlig må helst være dokumentert eller så pass at en har en rettslig dom i handen for å søke.
Om en klient eller søker av bolig flytter til en storby kommune må en helst ha bodd på gaten eller midlertidig privat i 12 mnd. Og er storby kommunens husleier for høye og mer enn en klarer å betjene havner en fort på gaten og må da leve der i ett år der som straff. Dette er uholdbart uansett om det skulle gjelde andre med lav bo evne eller med ulike behov.

I tillegg til ovennevnte kriterier, gjelder også en øvre inntektsgrense. Dersom husstandens inntekt overstiger denne grensen oppfylles ikke kriteriet for å få tildelt en kommunal utleiebolig. Dersom du skylder husleie for tidligere kommunal leilighet må dette ordnes opp i før ny søknad blir behandlet. Har du lån i kommunene som er misligholdt, må det her være kommet til en nedbetalings avtale før søknaden behandles.

Inntektsgrenser basert på brutto årsinntekt.
Om en har en inntekt som er for høy blir en fort henvist til det private leiemarkedet. Så det lønner seg ikke å tjene penger eller gå i jobb om en leier hos kommunen. Der passer en best inn som bostøtte mottaker som også storby kommunen tar til seg og rett inn i by kassen.

Pris for tjenesten

Tjenesten er gratis.
Brosjyrer, dokumenter, kart og lignende.

Kommentar

Kommunen presiser her at de tar ikke “penger under bordet” for at en fattig søker skal måtte på tross av å ha falt utenfor leiemarkedet måtte søke utleiebolig i et stort sett belastet bomiljø.

Du fyller ut kommunen søknadsskjema, og sender/leverer dette til saksbehandler. Det er viktig at alle opplysninger dokumenteres. Feks. inntekt, sykdom, dagens leiekontrakt m.m.

Søknader som ikke inneholder nødvendig dokumentasjon vil ikke ferdigbehandles. Så her må en ha resurser og krefter til å få frem alle opplysninger og vite hvor en ha dokumentasjon. Mange mangler dette dessverre og blir evig utenfor køen.

Dersom søknaden blir innvilget, betyr det at du slipper inn i boligkøen.

Kommentar.

Man får ikke bolig, men plass i en kø på inntil 2 år eller mer. Så hva er vitsen? Hvem vil søke om å få stå i en kø etter noe så elementært som et hjem? Man må søke på nytt for ellers faller en ut av køen og igjennom samme regimet på nytt etter en tid. Og ellers må en dokumentere seg selv inn til beinet og la kommunen hente personlige opplysninger i tillegg. Dette er en belastning for hjemløse søkere.

Dette skaper i grunnen bare en ting at en frastøter seg de søker gruppene en ønsker å nå og registrere som hjemløs. Dette skaper også store mørke tall og en kan like godt anta at vi har i overkant av 12 000 hjemløs i Norge.

Når eier man bolig og hva er gunstig?

De norske boligmarkeder er egentlig sånn at kun toppen 30% er eiere i ordets rette forstand. Ingen blir bolig eiere av å ta opp et lån etter å ha leiet bolig. Det er naivt å tro at en eier egen bolig ved å ta det hele på å låne seg til bolig. Ikke en eneste Normann eier sin egen bolig før hver krone er nedbetalt til banken, først da kan en påberope seg som en ekte boligeier.

I det norske samfunn har en vendt seg til avbetalings metoder for å få seg bolig og en har av den grunn angrepet alle avgifter,skatter og ført fokus på en lavest mulig rente.
Vi vet at når staten og når det går godt i samfunnet må regjeringene føre stramme budsjetter, mens en løser opp dette når det er litt tøffere perioder. Kommunene får da mindre når en må stramme inn og da løser en det politisk lokalt i de fleste områder dette ved å øke boligbeskatningen.

Populismen i dette er at politisk må en velge ulike løsninger ut fra politisk ledelse i byene og da er det lite populært for folket at en legger på boligskatten. I gode tider tåler folk flest en forhøyelse av boligskatten, men ikke i dårligere tider. Så derfor kan en se på boligbeskatningen som en regulerings verktøy og en ekstra slant i kommune kassen når regjeringen strammer inn.

Nå kan en merke at finanspolitikken hos de fleste regjeringer bygger på stramme budsjetter og hvor en er livredde for rente økninger. Regjeringene vet at i Norge har en et sted mellom 1,5 og 2 millioner som har tung lang gjeld og skal betale avdrag og renter til banken for å bo. Om det er mer gunstig enn å leie må jeg henvise til foregående innlegg om de katastrofale risk en tar når verden ikke går noens vei og rentene øker dramatisk til nye høyder.

Hva å til for å kunne trygge boligmarkedenes prisutvikling og manglende konsekvensutredninger? Vi lever i et land hvor en ikke har dokumenterbare målinger overfor antallet hjemløse borgere og vi har heller ikke gode nok forståelse over at bo trygghet handler om rimelige boliger og ikke dyrest mulige bolig typer.

Bolig er det mest elementære i et samfunn og viktig for oss alle å ha for å kunne leve godt og vel. Men hva er det vi egentlig gjør bolig begrepet til når en ikke i et rikt land som Norge ikke kan begynne å registrere alle de hjemløse som av forståelige grunner ikke vil stå i en kommunal kø som ikke har boliger eller bo på hospitser som er sterkt belastet.