Gjedrem med sin siste advarsel som banksjef i Norges Bank.

Les dette

Gjedrem sin siste bønn handler om boligpolitikk og han er bekymret over husholdningenes gjeld og usikker gjelds situasjon.

Han sier: De høye boligprisene og husholdningenes høye gjeldsgrad kan være et problem for den finansielle stabiliteten her i landet, mener sentralbanksjef Svein Gjedrem.

Dette er en advarsel også fra internasjonale økonomer, mens vi her hjemme bare girer opp både boligpriser og gjeldsutgiftene til husholdningene og risikoen er som en tikkende gjeldsbombe.
Havner Norge i en krise som europeiske land har vi fort 1 million som gjeldslaver og bostedsløs.

Nå er vi ikke der som i 1988 – 1992 da bankene gikk nesten konkurs og boliger gikk på tvangssalg over en lav sko. Renten lå den gang på i overkant av 17%, mens dagens husholdninger tåler ikke mer enn 7% til 9% før husholdningene må leie i stedet.

Leiemarkedet i Norge er så lite at de fleste antakelig må bo på gaten og belage seg på gjeldsordning resten av sin leve tid i verstefall. For å si det enkelt Norge vil kollapse totalt og fatalt ved neste boligkrise fordi en ikke tar høyde for eller har sikkerhets marginer som kan stoppe neste gang økonomien rakner internasjonalt og nasjonalt. Arbeid til alle kan til en viss grad virke betryggende, men ikke når arbeidplasser går tapt og ledigheten samtidig er oppadgående som sentralbank sjefen også vil mene.

I disse dager søker uteliggere tilflukt i trappeoppganger og kjellere.

Leieboerforeningen har fått endel henvendelser fra beboere som merker at noen har overnattet i trappe oppgangen eller i kjelleren. De ringer og lurer på hva en skal gjøre fordi det er ned imot 10 minus grader ute. Og det er direkte livsfarlig for denne gruppen å sove ute om natten og derfor søker de å sove på varmere steder.

Det er trist og et stort tap for samfunnet, politikere og kommunen at det skal være sånn for problemet er sammensatt og en direkte årsak til hvordan en handtere boligpolitikken. De som lever på gaten i Bergen er nok de som har forsøkt å skaffe seg bolig, men som aldri fikk det verken av kommunen eller hos andre.

Samt har dette også med å gjøre at mange uteliggere føler det faktisk tryggere å bo ute enn å bli utsatt for de plager en får på hospitsene. Det å slippe å bli rund stjelt, bråk om natten og politi utrykkinger er en lettelse som gjør at de velger å sove ute. Denne gruppen er ikke registert som hjemløs i noe register, men lever dag for dag ute og natt for natt der de finner litt varme og ly.

Det er takknemmlig at både Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen hjelper disse både med mat og klær, men når disse organisasjonene går tom for sko og klær til disse er det virkelig ille. Les her

Da fungerer ikke kommunen i det heletatt overfor denne gruppen som ikke har tak over hodet og det over lang tid. Det er utrolig at en byråd havner på bunnen av hva en skulle forvente ved å ikke gjøre noen ting som helst for de uten et hjem.

Det er rett og slett utilgivelig at Bergen Kommune sitter i disse dager å vedtar et budsjett som ikke levner så mye som en krone til tiltak og skikkelige ordninger slik at en får en dokumenterbar ordning og boliger til alle. Man hyler lettere på arbeid til alle, mens de på bunnen av samfunnet blir glemt. Vel, regner med at noen i den politiskledelse besøker de som deler ut mat og klær til de uten et hjem sånn rundt jul, da virker det politisk mer korrekt å vise seg som en sympatisør og støtte spiller.

Når Bergen Kommune i over 30 år har manglet boliger og ikke kunnet tilfredstille søker gruppen og mål gruppen som faller utenfor, er flere UFB’ere resultatet. Den siste lovnaden var 400 nye boliger, men over 10 år! Synd å si det men det virker på meg som om vi får flere 100 uteliggere innen disse boligene er oppført. Da er det vel noe nyttesløst å være en enslig kvinne eller mann å søke kommunal bolig i årene som kommer. Man får bare stå på listen i 4 måneder, så interessert at Bergen Kommune i deg som trenger et hjem. Dette er en skam!

De hjemløse med rus relaterte behov går foran og blir mer prioritert.

I Norge har en satt en norm på i overkant av 6000 hjemløse borgere og det er kun de som på en eller annen måte lar seg registreres hos kommunene. Det enten i en kø eller på midlertidige tiltak. Antallet brukere på midlertidige tiltak blir ofte over flere måneder og tiden for noen nærmer seg ett år. Kommunene dekker da døgn leie som ligger på mellom 1000 og 2500 pr dag pr bruker.

De fleste midlertidige tiltak bor der mennesker som både er brukere og selgere av rusmidler og mange dør også av overdoser i den forbindelse. Når der selges kan en også forvente at der rekrutteres flere ut i rus relatert avhengighet. Når gruppen er økende med rus relaterte problemer i forhold til å være hjemløs blir dette mer prioritert enn overfor alle de som er hjemløs av økonomiske årsaker fordi de ikke har råd til å bo lengre.

Den manglende kunnskapen om hvor en kan søke støtteordninger må ta en del av skylden, mens der finnes de som av andre årsaker ikke har søkt om eks bostøtte eller sosialetaten om dekning av husleie. Det har seg med at hjemløse bor hos venner og kjente og flere der krever ikke noe for å hjelpe sine kjente og nære i en vanskelig situasjon.

Det er sånn at hos venner og slekt så stiller en opp på flere måter for å hjelpe når nøden er er og det viser ikke samfunnet eller sosialetaten hensyn til. Disse gruppene hjemløse skånes fra hospitser og vil også skånes fra å bo i boliger hvor der er bråkete bomiljø.
Der finnes eldre mennesker som ikke har råd til leiepris galoppen og må flytte til sine egne i familien. Det er ikke sånn at en automatisk for en eldrebolig i en sånn situasjon for også der blir en ikke så godt prioritert når de måler helse og behov for bolig.

Selv Husbanken er blitt mer en bank for de med rus relaterte problemer og er uten egen bolig. Det er sånn at der koster resurser og det tar lang tid før en de tyngste gruppene er tilbake i egen bolig. Og når en tillater bruk av rus som er ulovlig og tillater disse å selge på huset, kan en mer eller mindre gi opp å få de tilbake i samfunnet.
Det viktigste samfunnet kan stille opp med for å forebygge hjemløshet og stoppe utviklingen der flere havner utenfor boligmarkedene er å føre en politikk som gir både leieboere og de som ønsker å etablere seg rimelige boliger og bedre vilkår.

Der finnes ikke rimelige utleieboliger pga stor prisvekst og manglende økonomisk bæreevne hos leieboerne. Bostøtten i seg selv er prisdrivende fordi den gir mottakerne økt kjøpekraft slik at en midlertidig klarer seg bedre. Leieprisene på leiemarkedet er og har over tid vært uoversiktlig fordi leiene spriker for lignende husrom. De som skifter bolig står i fare for å ikke ha råd til å leie lengre og må ut av pressområder for å kunne bo. Derfor må enten bostøttens utgiftstak økes med minst to tusen kroner og ellers må en øke tilskuddet i de største byene for at leiemarkedet skal virke mer velfungerende. De hjemløse uten rus relaterte problemer som i en stor grad utgjør de store mørketallene kan en fort få tilbake i bolig ved å bygge rimelige utleieboliger i offentlig regi.

Den gruppen har ikke andre behov enn å få en bolig de kan med økonomiske tilskudd kunne finne botrygghet. Men så spørs det om kommunene og det offentlige seg klarer og makter å gjøre sine bomiljøer trygge, uten husbråk, politi utrykking og få bort utryggheten for å bo?
Så lang og over mange år har ikke kommunene klart dette eller makter dette, slik at det blir en bremsekloss overfor de hjemløse som ikke tørr eller våger å bo i et anstrengt bomiljø. Dette er en skremmende utvikling slik at en kan spørre om kommunene makter å handtere sine utfordringer eller om staten skal drifte offentlig utleievirksomheter.

Registrering av hjemløse har store svakheter med seg.

Om en skal se på dagens ordning så regner en antallet til ca " 6000 UFB’ere" på landsbasis. Så må en fast slå begrepene på hvem som faller inn under begrepet hjemløs.
Og det er følgende: Personer som ikke disponerer egen eller leid bolig, men er henvist til tilfeldige eller midlertidige boalternativ, samt personer som ikke har noe ordnet oppholdssted for kommende natt.

Til de bostedsløse regnes således personer som bor på institusjoner, hospits eller lignende som
-ikke har noe bosted ved en eventuell utskrivelse,
-utskrivelsen sannsynligvis vil finne sted om to måneder eller mindre.
Som bostedsløs regnes også de personer som bor hos slektninger, venner eller bekjente.

Om en ser på bo tilbud så er det lange køer og lang vente tid ved kommunene og da spesielt storby kommunene. Praksisen ved boligkontorene og der de tildeler boliger er noe forskjellig fra kommune til kommune. De fleste storby kommuner forsøker å begrense mobiliteten til de hjemløse ved å flytte fra kommune til kommune.

Det er en stor svakhet for da begrenser en også de svakeste muligheter til å etablere seg på en plass hvor tilgangen på jobb kan være større enn i mindre kommuner. I storbyene er også støtteordningene som bostøtte og annen støtte høyere enn i mindre kommuner. Flere storby kommuner opererer med eks vis 12 mnd karantene for å søke kommunal utleiebolig. Når det er sånn så må en også på en annen side si at det å bli hjemløs kan en bli også hos de mindre kommuner, så det er intet unntak. Det er også stigmatiserende at de uten bolig ikke kan få bo og flytte på seg til der de kan mene at mulighetene er bedre enn i sin hjem kommune. For dette kan tolkes at kommunene ikke liker flytting av “sosiale utgifter” mellom kommunene.

Storby kommunene har dels dårlig vedlikeholdsbudsjett og utleieboligene forfaller, noe som også er kjent gjennom mediene. Nå krever kommunene markeds leier med unntak av noen få kommuner som kun krever inn kostnadsbasert leie. Så de fattigste vi har rundt om i kommunene finansierer det meste og overskuddet kan let havne inn i kommune kassen enn til oppussing og vedlikehold.

Her litt om søker kriteriene som er vanlig i storbyene:

Kriterier og vilkår

Kommunen vil vurdere hva slags type bistand den enkelte har behov for og hvilke alternativer som finnes.

I tillegg må du oppfylle minst et av følgende kriterier:

Være uten selvstendig bolig
Bo på tidsbegrenset leiekontrakt uten rett til fornyelse, og det er mindre enn 6 måneder igjen av leietiden
På grunn av sykdom eller andre sosiale problemer ha behov for endring av nåværende boforhold
Bo i en bolig som er erklært helsefarlig.
Krav til botid: Du må ha bodd i kommunen det siste året. Her kreves der ulikt, noen storbyer krever to års bo tid i kommunen.
Det er også et vilkår at du må ha fylt 18 år
Har du blitt kastet ut av en kommunal bolig, gjelder 1 års karantenetid før du kan søke på nytt.

Kommentarer

Nå er det sånn at en trenger ikke være uten selvstendig bolig for å søke, mens når en søker blir det oftest et krav. Søkers mulighet til å bevise at boligen er helse farlig må helst være dokumentert eller så pass at en har en rettslig dom i handen for å søke.
Om en klient eller søker av bolig flytter til en storby kommune må en helst ha bodd på gaten eller midlertidig privat i 12 mnd. Og er storby kommunens husleier for høye og mer enn en klarer å betjene havner en fort på gaten og må da leve der i ett år der som straff. Dette er uholdbart uansett om det skulle gjelde andre med lav bo evne eller med ulike behov.

I tillegg til ovennevnte kriterier, gjelder også en øvre inntektsgrense. Dersom husstandens inntekt overstiger denne grensen oppfylles ikke kriteriet for å få tildelt en kommunal utleiebolig. Dersom du skylder husleie for tidligere kommunal leilighet må dette ordnes opp i før ny søknad blir behandlet. Har du lån i kommunene som er misligholdt, må det her være kommet til en nedbetalings avtale før søknaden behandles.

Inntektsgrenser basert på brutto årsinntekt.
Om en har en inntekt som er for høy blir en fort henvist til det private leiemarkedet. Så det lønner seg ikke å tjene penger eller gå i jobb om en leier hos kommunen. Der passer en best inn som bostøtte mottaker som også storby kommunen tar til seg og rett inn i by kassen.

Pris for tjenesten

Tjenesten er gratis.
Brosjyrer, dokumenter, kart og lignende.

Kommentar

Kommunen presiser her at de tar ikke “penger under bordet” for at en fattig søker skal måtte på tross av å ha falt utenfor leiemarkedet måtte søke utleiebolig i et stort sett belastet bomiljø.

Du fyller ut kommunen søknadsskjema, og sender/leverer dette til saksbehandler. Det er viktig at alle opplysninger dokumenteres. Feks. inntekt, sykdom, dagens leiekontrakt m.m.

Søknader som ikke inneholder nødvendig dokumentasjon vil ikke ferdigbehandles. Så her må en ha resurser og krefter til å få frem alle opplysninger og vite hvor en ha dokumentasjon. Mange mangler dette dessverre og blir evig utenfor køen.

Dersom søknaden blir innvilget, betyr det at du slipper inn i boligkøen.

Kommentar.

Man får ikke bolig, men plass i en kø på inntil 2 år eller mer. Så hva er vitsen? Hvem vil søke om å få stå i en kø etter noe så elementært som et hjem? Man må søke på nytt for ellers faller en ut av køen og igjennom samme regimet på nytt etter en tid. Og ellers må en dokumentere seg selv inn til beinet og la kommunen hente personlige opplysninger i tillegg. Dette er en belastning for hjemløse søkere.

Dette skaper i grunnen bare en ting at en frastøter seg de søker gruppene en ønsker å nå og registrere som hjemløs. Dette skaper også store mørke tall og en kan like godt anta at vi har i overkant av 12 000 hjemløs i Norge.

Når eier man bolig og hva er gunstig?

De norske boligmarkeder er egentlig sånn at kun toppen 30% er eiere i ordets rette forstand. Ingen blir bolig eiere av å ta opp et lån etter å ha leiet bolig. Det er naivt å tro at en eier egen bolig ved å ta det hele på å låne seg til bolig. Ikke en eneste Normann eier sin egen bolig før hver krone er nedbetalt til banken, først da kan en påberope seg som en ekte boligeier.

I det norske samfunn har en vendt seg til avbetalings metoder for å få seg bolig og en har av den grunn angrepet alle avgifter,skatter og ført fokus på en lavest mulig rente.
Vi vet at når staten og når det går godt i samfunnet må regjeringene føre stramme budsjetter, mens en løser opp dette når det er litt tøffere perioder. Kommunene får da mindre når en må stramme inn og da løser en det politisk lokalt i de fleste områder dette ved å øke boligbeskatningen.

Populismen i dette er at politisk må en velge ulike løsninger ut fra politisk ledelse i byene og da er det lite populært for folket at en legger på boligskatten. I gode tider tåler folk flest en forhøyelse av boligskatten, men ikke i dårligere tider. Så derfor kan en se på boligbeskatningen som en regulerings verktøy og en ekstra slant i kommune kassen når regjeringen strammer inn.

Nå kan en merke at finanspolitikken hos de fleste regjeringer bygger på stramme budsjetter og hvor en er livredde for rente økninger. Regjeringene vet at i Norge har en et sted mellom 1,5 og 2 millioner som har tung lang gjeld og skal betale avdrag og renter til banken for å bo. Om det er mer gunstig enn å leie må jeg henvise til foregående innlegg om de katastrofale risk en tar når verden ikke går noens vei og rentene øker dramatisk til nye høyder.

Hva å til for å kunne trygge boligmarkedenes prisutvikling og manglende konsekvensutredninger? Vi lever i et land hvor en ikke har dokumenterbare målinger overfor antallet hjemløse borgere og vi har heller ikke gode nok forståelse over at bo trygghet handler om rimelige boliger og ikke dyrest mulige bolig typer.

Bolig er det mest elementære i et samfunn og viktig for oss alle å ha for å kunne leve godt og vel. Men hva er det vi egentlig gjør bolig begrepet til når en ikke i et rikt land som Norge ikke kan begynne å registrere alle de hjemløse som av forståelige grunner ikke vil stå i en kommunal kø som ikke har boliger eller bo på hospitser som er sterkt belastet.

De norske boligmarkeder kan gå imot en katastrofe i framtiden.

Regjeringen har satt ned et boligutvalg som skal forme boligpolitikken de neste årene og komme med innspill til regjeringen. Utfordringene står i kø fordi både leiemarkedet og eiendomsmarkedet skaper tapere og vinnere. Så lenge boligprisene er i oppgang så kan det virke som en søt musikk boligpolitisk, men en vet at framtiden er uforutsigbar. Vi har alt fra medier som hauser opp sesasjons priser på forsidene til meglere som herser og snakker opp boligpris nivået.

Det er en farlig linje fordi en vet at ser en på historien og de konsekvenser en står overfor hadde politikere og partiene tenkt seg om før en kjører løs på den så kalte “eie” bolig linjen. EU og andre land har bort imot advaret Norge for sin kjødesløse boligpolitikk og hvor en favoriserer kun de som selger boligen fremfor de som skal kjøpe og etablere seg. Politisk må en betale mer og mer ut fra statsbudsjettet for å fange opp problemene som alt er i dag.

Jeg skal ta for meg farene og hvilke senarioer som kan ramme verdens rikeste land og knekke ryggen på både husholdningsøkonomien og boligmarkedene. Om en ser tilbake og lærer for å studere hva som sjedde i 1988 – 1992, så var ikke den boligkrisen så stor. Men den skapte mange gjeldslaver og tvangsalget gikk åpenlyst under hammeren. Det som “reddet” situasjonen den gang var staten sin innflytelse der de reddet bankene og satt igang tiltak som gjorde det litt lettere for borgerne. Lønns og pis nivået var ikke så sprikende den gangen og de som ble gjeldslaver den gangen er stort sett ute av sin gjeld i disse dager.

Når vi møter en ny nedtur i økonomien både her hjemme og ute i verden, så er det langt verre og mer smertefullt enn det var rundt 1990. Lønnsveksten spriker mer og mer overfor boligprisene, er en faktor. Boligprisene skaper enorme lån som er høyere enn noen gang og leiemarkedet er forlite i forhold til å møte en boligkrise der boblen går ut av markedene. I en økonomisk krise med voksende arbeidsledighet, der rentene fyker oppover gjevnt og trutt uten noen kan forhindre det vil skape en bolig katastrofe i Norge i forhold til 1990 episoden.

La det være tindrende klart ingen eier sin egen bolig før de har betalt ned hver krone til banken en har lånt pengene hos, det er så mange som tror at de eier sin egen bolig at det virker kunstig.
Egentlig har en bare flyttet boutgiften til en bank som skal ha alt tilbake over eks antall år og de som er eldre og har nedbetalt boliglånet er de eneste som kan slappe av i disse tider.
Det er bare spørsmål om når den neste økonomiske nedgangen og krisen kommer for å ramme dette landet. De som blir fort arbeidsløs er nok meglerne om det er en trøst for noen, mens aviser som har hauset opp i sammen med meglerne bare snur seg etter krisen de selv har bidradd til å gjøre vanskeligere.

Når boligprisene stuper er det ikke lett å selge seg ut av huset for lånet ligger der og venter med eks 12-14% rente. Kanskje den går over 15% også, hvem vet og det fordyrer lånet en har på millioner av kroner. Vi har i dette landet over 1.5 millioner på langsiktig tung bolig gjeld og en kan forvente at med disse låne rammene og boligprisene er det bare leieboerne som ikke får banken på nakken for å kunne bo. Risikoen er total med den boligpris galloppen en legger opp til å stabile økonomiske tider fordi det er søt musikk for verdiskapningen og fortjenesten. Mens en glemmer lån og konsekvenser når boligboblen sprekker.

Egentlig tror jeg at Gerhardsen i sin tid som fremmet det å eie sin bolig snur seg i graven om han hadde visst det som skjer i dag. For Norge hadde en sosial boligpolitikk og hadde tider da alle bodde rimelig og trygt, noe som bare er politiske fraser og drømmer i dagens Norge. Fine ord fra regjeringer og politikere som blir foret med lov ord og bagatelliseringsmetoder for å fremme eie linjen.
Det som kan skje er at Norge får fort over en halv million hjemløse gjeldslaver og en kan bare håpe at det ikke skjer på en kald vinter dag for utleieboligene finnes ikke.

Man snakker om bekymring for lån til over pipen, men for å være ærlig selv de som lånte 80% makter ikke en boligkrise med de låne rammene som er i dag og der lønnsveksten ikke står i stil med boligpris veksten. Så selv om en er i jobb og boligprisene stuper og rentene fyker i været skaper det økonomiske vanskelig stilte. Det skaper også familie oppløsning og store sosiale konsekvenser. Om en ser til andre land som har langt større divisjoner med sosiale utleieboliger som er rimelige og et leiemarked som er langt større vil få det lettere enn Norge når neste boligkrise kommer snikende inn på Europa og norden.

Farene med den norske boligpolitikken blir til tider fornektet av spekulerende utspill i mediene og i debatter, mens en vet at der kommer mørke skyer etter en rolig solskinns periode.
Jeg tror ikke at noen statsråder da kan løpe rundt med gullkortet og spille gavmild når det skjer, men må nok revurdere hele boligpolitikken fordi brent barn vil nok først da sky ilden en har lekt med som ble ukontroller bar slik at en tok skade av det. Selv leiemarkedet i en krise vil få tøffere tider med sky høye husleier fordi rentene på sikt jager opp prisene, men ingen der blir gjeldslaver og det har andre land utenfor norge forstått er viktig at en ikke har for mange på langsiktig gjeld. Derfor trenger Norge er større leiemarked fordi det virker mer tryggere enn det kjøret som råder nå på boligmarkedene.

Fattigdom skaper kriminalitet og svekker barns oppvekst.

Det er ikke til å komme i fra at uansett hvor en ferdes i verden gir fattigdommen grobunn for kriminalitet og rus relaterte problemer. Når fattigdommen øker og flere sliter med lavere inntekter så skaper det press på beboerne og levestandarden svekkes. Barn som vokser opp i miljøer hvor fattigdommen rår blir utsatt for en uheldig oppvekst som igjen skaper gjeng mentalitet og vold under oppveksten.

Nå er det ikke boligene i seg selv som skaper kriminalitet eller påvirker bomiljøene, men hvordan menneskene har det der de bor. Hvordan kommuner legger forholdene til rette eller ikke gjør det er avgjørende for hvordan et bomiljø blir i framtiden. Et hoved problem er nok fattigdom og det har med inntekter og utgifter å gjøre for beboerne. Stigmatiserende er å det å være fattig å slite med stive kommunale husleier.

Det er ingen tvil om at markeds tilpassede husleier skaper fattigdom hos de som har minst inntekt og det skaper ringvirkninger. Storby kommunene har ennå ikke lært at en skal ikke tjene penger på de som ikke har noe å leve av eller noen inntekt. Fattige foreldre berører barna i oppveksten og det skaper fustrasjon hos unger som ikke får det andre har, eller må akseptere å gå med sko med hull eller slitte klær.

At det nå ønskes natteravnere på dag tid ved slettebakken skole er et resultat av en kynisk fattigdomskapende politikk og vannstyring ved utplassering av beboere i området. Om en ser på beboer sammensettingen på flere steder hvor kommunen har utleieboliger, så mikser en mennesker,familier og eldre sammen som ikke passer i sammen. De med rus relaterte problemer skal ha bolig på lik linje med andre, men det er ikke sikkert at naboen som er en 75 år gammel dame orker husbråket som kan følge med i perioder.

Det er heller ikke sikkert at familien med barn trives å leke hvor sprøytespisser flyter rundt om i gangene eller på gressplenen. Barna blir også sikkert redde når de til stadighet møter en eller flere som har ruset seg og ikke kan ta vare på seg selv. Selv de med psykiske lidelser kan ha store vansker å bo under ustabile forhold og derfor må den kommunale utleiepolitikken endres totalt. Om ikke vil vi få utvikling av ustabile boligområder hvor kriminalitet,vold og gjenger utvilker seg.

Leieboerforeningen Bergen var imot at nær-politiet ble flyttet fra Landås til Løvstakken for nå trengs dette forebyggende politi tiltaket på begge plasser. Vi ber nå kommunen om å skape gode bomiljøer tilpasset beboer grupper hvor de med rus relaterte problemer får tilsyn, hjelp og oppfølging, hvor barn kan føle seg trygge i oppveksten og hvor eldre mennesker kan føle ro og rekreasjon i nærmiljøet. Så bør en ta tak å fjerne fattigdommen som rår hos de med minst inntekt som engang var hjemløs og fikk en kommunal utleiebolig.

Kommunale leieboere og husleie fastsettelse.

Bergen Bolig og Byfornyelse har 2906 utleieboliger som leies ut til de svakeststilte med en lav inntekt. Og kommunen krever da markedsleie fra sine leieboere og har gjort dette over 10 år.
Når kommunen hvert tredje år fastsetter husleie hos leieboerne har de egne takstmenn ansatt som gjør den jobben. Når disse kommer på besøk blir leieboerne redd for hva som skjer med husleien.
Det er ikke små beløp som kreves når de setter opp husleiene til de svakeststilte, det kan dreie seg om 20 -30% økning og det er tungt for denne gruppen leieboere å bære.

Selv bostøtten verner ikke disse husleieøkningene godt nok slik at leieboerne får det tøffere økonomisk. De frykter for å bli kastet ut pga husleiene som tilstadighet øker.
Nå ligger husleie hos kommunen så pass høyt at det topper seg økonomisk for leieboerne å kunne betjene leien. Selv private utleiere holder en lavere leie og boliger i bedre stand enn hos kommunen.
Årsaken til dette er at BBB og Boligetaten har store kostnader og en stor organisasjon som leieboerne skal dekke. Dette faller for sin egen urimelighet og er uetisk.
Leieboerforeningen Bergen mener at det er påtide at husleiene fastsettes kun etter en kostnads basert leie som Trondheim Kommune gjør. Det er totalt urimelig at en skal tjene penger på de fattigste leieboerne og de med lavest råd.

Derfor krever vi nå at byråden tar opp saken i bystyret og fastsetter en ny husleie som baserer seg kun på å dekke kostnader overfor drift. Det vil bidra til å dempe kostnadene både hos BBB og Boligetaten samtidig som husleiene blir mer overkommelig for leieboerene.
Blir kostnadene er mindre er det også et bedre utgangspunkt for kommunen å bygge flere utleieboliger slik at en kan få ned antallet hjemløse i byen. V får stadig klager fra leieboere i kommunen på at takstmennene ikke tar hensyn til utbedringer som leieboerne selv har påkostet boligen.
Det gjør at beboerne ikke ser seg tjent med å holde boligene vedlike og at vedlikeholdsutgiftene hos BBB blir større. Det er påtide at politikerne griper fatt i problemstillingen og får gjort noe med leiefastsettingen og gir leieboerne mer trygghet.

Norges Bank har helt rett: Det må en boligkrise til før en våkner!

Norsk boligpolitikk er totalt ute å kjøre i måten en ikke lovregulerer og hvordan en beskatter eie i forhold til leieboere, de som ikke eier. Man skaper en underklasse fordi en de som ikke eier eller har råd til bolig, lever på bekostning av de som har og eier bolig. Det er utrolig at i Norge med en regjering med en mer sosialpolitisk profil skaper så store forskjeller på boligmarkedene og farene som lurer enser en nesten ikke.

Leieboerforeningen Bergen har sagt det samme som Gjedrem og vi er lei av å gjenta oss sjøl fordi prisvekst på bolig enten en eier eller leier ikke blir lovregulert godt nok. Det gjelder beskatnings innslag og det gjelder måten en jager opp prisene på bolig. Bankene fungere som bukken med havresekken hvor en bedriver med utlån i en avdeling og salg av boliger i den andre. Her må en også si at det er rart at bagatelliseringen skal få mer gehør enn de advarsler som skaper store konsekvenser for boligpolitikken.

Økonomien i andre land er sviktende og flere land har opplevd en skikkelig boligkrise, mens Norge slapp unna fordi vi har en lavere arbeidsledighet enn andre land. Nå når neste bølge der børsene faller kommer og ledigheten øker, så er det ikke så sikkert at Norge slipper unna en boligkrise for den kan bli tøff og ramme mange hardt. Hjemløsheten er oppadgående i Norge fordi vi har ikke rimelige boliger nok til de vanskeligstilte. USA lider av samme problemstilling som Norge på det feltet, men der må bankene bære gjelden om boliglånet ikke kan betjenes lengre.

I USA hadde vi under den forrige bølgen med børs nedgang og økende ledighet, millioner hjemløse i teltleire rundt om i sydstatsbyene. Norge må nok oppleve en lignende krise med flere tusener av hjemløse før en politisk våkner på storting og regjering. Den på 80 og 90 tallet var temmelig hard og rammet tusener som i 10 – 20 år levde i fattigdom på gjeldsordninger. Jeg tror det blir mye verre om Norge får noe lignende nå som dengang fordi veksten som er skapt har ingen fallskjerm eller regulerende tiltak.

Vår boligpolitikk overfor måten en beskatter og subsisdierer eiebolig på og imåten ikke lovregulerer og måten en lar markedene jage opp prisvekster skaper forskjeller og klasseskille samfunn. En kan nesten si at det er farlig å sitte med stor gjeld i Norge fordi en har ingen sikkerhet når økonomien rammes,ledigheten øker og landet er i krise. De forebyggende lovreguleringer og beskattningsmedtoder uteblir og når krisen kommer tror jeg neppe på at finansministerens bankkort hjelper så mye.

Gjedrem sier: – Det dreier seg om en subsidiering av norske boligeiere, på bekostning av dem som ikke eier. Resultatet blir nye generasjoner av nordmenn som får oppleve sin boligboble, slik vi opplevde både på 80- og 90-tallet.

Gjedrem sier også at lovgivningen gir en urimelig stor fordel til boligeierne, som både har lav beskatning på selve boligen, og i tillegg får skattefradrag for renteutgifter.

Hovedårsaken er også: – Veksten i boligpriser de to siste tiårene har også vært sterk sammenlignet med land hvor boligbobler nå har bristet.

Les mer her

Nasjonal Boligkonferanse i Bergen.

Motto: Nei til usosial boligpolitikk – Ja til et rimelig og trygt hjem.

Sted: FI-senteret Vestre Strømkaien 7.

Konferansen finner sted den 20 april 2010.

Påmelding og spørsmål kan skje til :
post@leieboerportalen.no   
ffo.evelyn.kjersti@epost.no

Eller til tlf nr: 99239892 – 95769670

På talerstolen kommer: Leder for kommunal – og forvaltningskomiteen Heikki Holmås – byråd for byutvikling Lisbeth Iversen – gruppeledere – Husbankens leder region vest – Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeens Slumstasjon.
Brukere fra leiemarkedet vil også fortelle om sine opplevelser av de å være leieboer. Jurister med kompetanse fra leiesektoren vil også være med. Til slutt vil vi avholde en panel debatt slik at frammøtte kan stille spørsmål.

Alle bolig interesserte er hjertlig velkommen!