Viser arkivet for januar, 2014

Boligmarkedenes fellestrekk og svakheter anno 2013/14.

Mediene har over mange år vært opptatt av boligprisenes utvikling både på leiesektoren og ved kjøp og salg av boliger. Det siste året har prisene gått endel ned, særlig på kjøp av bolig, mens det er mer usikkert om leieprisene har også gått ned. Vi registrerer stort sett bare økende husleier hos oss enten det er ved ny utleie eller gjengsleie i denne perioden.

Det har over mange år vært sånn politisk at i Norge skal man stortsett eie egen bolig og pådra seg store langsiktige boliglån med pant i fast eiendom. Om dette er en fornuftig løsning og la boligverdien gi mennesker rett til å øke låne rammene, forlenge lånet eller å re finasiere er omdiskutert og faktisk lite lur politikk i lengden. Det er ingen som eier egen bolig før hele lånet er nedbetalt, ei heller panten på boligen forsvinner før den tid heller.

Renten er også en faktor som kan gjøre lånet dyrere for boliglånetakere og mange lån går over 30 års tid. Om en ikke forlenger lånet eller låner enda mer på boligen overtid. Norge er vel et av de landene i verden som har størst privat boliggjeld pr innbygger. Om det er noe å skryte av kan en spørre seg politisk. Man snakker endel om boligkrise, boligkrakk eller boligboble som en overhengende fare i disse tider.

Leiesektoren har en politisk ned prioritert, og gjort mer eller mindre ugunstig for å få flere over til å bli boliglånetaker, noe bankene tjener godt på fortiden. Ikke rart at både husbanken og de private bankene kjemper for å få flere til å kalle seg for boligeiere, men som i realtieten leier boligen av banken om en snur litt på det.

Leieboere generelt betaler mye for å bo og politisk har en gjort det til en fattigdommsfelle for de med lavere inntekter. Man har dannet et klasseskille politisk ved å ikke gi de fordeler som boliglånetakerne har fått ved å få skattefradrag. Man låser leieboerne til å leie i 3 år uten at leieboeren kan søke om lavere leie eller kan flytte. Man vil gjerne låse leieboerne i 5 år for botrygghetens skyld, mens gjengsleie og markedsleien stortsett sånn i pressområdene at en flytter eller at leien blir stadig dyrere.

Men om en ser på de positive sidene ved leiesektoren, så blir en leieboer om en følger loven aldri noen gjeldslave om en blir kastet på gaten eller sagt opp. Mens en boligeier kan se milevis og langt etter den tyngende fordelen, for de blir gjeldslaver resten av sin leve tid med de lånerammene som har viste seg de siste 5- 10 årene. Bankene er ikke snille om renten og arbeidsledigheten skulle øke dramatisk, da kommer namsmannen og en står på gaten totalt ribbet og fattig, i fra å være rik.

Nå bygges der mye utleieboliger og får ikke boliglånetakere selge, leier de ut og det bidrar til lavere leier på sikt. Med 3000 nye studentboliger, satsing på flere kommunale utleieboliger og flere leier ut, så vil leiemarkedet bli langt mer attraktivt enn å pådra seg riskoen ved å ta opp lån på millioner.
Har noen spurt seg om hvorfor vi politisk harselerer istedet for å bygge opp en trygg, rimelig og mer forutsigbar boligpolitikk?

Sannheten er at vi idag har nesten 70% som egentlig leier bolig på det mest tyngende lånet en kan ivestere på og vinne på kortsiktig, men også kan tape alt. Så har 26% som leier bolig uten noen form for risko, samt også har et godt oppsigelsesvern. Om vi skal trygge boligmarkedene, så må en satse langt mer på utleieboliger for det er den tryggeste investeringen i fremtiden. Bare 7% rente vil bremse politisk den merkelig drømmen til å låne seg til fant på det å kalle seg for boligeier.

De som nyter godt av boligmarkedet er nok pensjonister eller de over 60 år som har ned betalt boligen og leier ut en bolig eller to. Men det er etter 30 års eller lengre som bankens “leieboer” og en bank som “utleier”. Man lever lengre, så vel om du har god helse, så får du det godt i 20 år på boligdrømmens alter etter boligen er nedbetalt.

Den største svakheten er nok boliglånetakerne som må bære og den tyngste byrden til å ikke la seg friste til å låne både hytte og bil på huset er en fall gruve. Tryggheten hos lånetakerne er nok lav rente og lav arbeidsledighet og fornuften tilsier at en må satse alt på å betale ned boliglånet.
Den andre svakheten er å tro at renten alltid vil være lav og arbeid er en selvfølge over 30 – 40 års låne tid.

Leieboerne er også i jobb, mange tjener godt og vil ikke la seg friste til å ta opp boliglån. For denne gruppen er leie overkommelig og boutgiftene uproblematisk. Men øker arbeidsledigheten og de må flytte, så vil antakelig mange boliger gå på tvangssalg til spott pris. De uten gjeldslaveriet hengende over seg kan fort få seg en rimelig bolig å kjøpe til overkommelige låne rammer og pris. Leieboerne vil seire ved en boligkrise.

Slik man fører dagen boligmodell politisk kan man i grunnen si at fellestrekkene er at vi alle er i en form for leietakere enten overfor en utleier eller en bank. Vi skal alle betale for å bo med ulike fordeler og ulemper. Den største fordelen er tryggheten på at en ikke blir utsatt for å bli bankens gjeldslave som leieboer.

Mange andre land har sett denne fordelen og har derfor en langt større utleiesektor enn vi i Norge.
Mange andre land har sett fordelen ved å har færre husholdninger på langsiktig tung gjeld, enn vi som må ha et statsbudsjett med stramme rammer for å holde rentene lave.
Mange andre land ser den boligsosiale siden ved å ha en stor utleiesektor der flere muligheter finnes enn stor tyngende husholdnings gjeld og det også ved boligkriser.

Hva står Norge foran i disse tider er usikkert fordi det avhenger av om politikken ikke medfører at næringene går dårligere som der signaliseres. Arbeidsledigheten øker jevnt og boligprisene går ned. Det medfører også at boligproduksjonen blir laber. Økningen er ikke på et dramatisk stadie pr idag, men den kan fort bli dramatisk. Norges formue kan ikke betale bort en boligkrise eller finansiere boliggjelden som er rekord høy.

Advarslene om dette har ikke stillnet med årene, men økt i takt med hvordan EU er stilt økonomisk og hvor arbeidsledigheten er stor. Vi har en enorm areidsinnvandring som legger press på boligsektoren, men som fort kan bli en trygdefelle ved stor arbeidsledighet også i Norge.
Vi er ikke skjermet overfor hvordan EU kan dra ned vår boligmodell til en krise.