Viser arkivet for oktober, 2010

Registrering av hjemløse har store svakheter med seg.

Om en skal se på dagens ordning så regner en antallet til ca " 6000 UFB’ere" på landsbasis. Så må en fast slå begrepene på hvem som faller inn under begrepet hjemløs.
Og det er følgende: Personer som ikke disponerer egen eller leid bolig, men er henvist til tilfeldige eller midlertidige boalternativ, samt personer som ikke har noe ordnet oppholdssted for kommende natt.

Til de bostedsløse regnes således personer som bor på institusjoner, hospits eller lignende som
-ikke har noe bosted ved en eventuell utskrivelse,
-utskrivelsen sannsynligvis vil finne sted om to måneder eller mindre.
Som bostedsløs regnes også de personer som bor hos slektninger, venner eller bekjente.

Om en ser på bo tilbud så er det lange køer og lang vente tid ved kommunene og da spesielt storby kommunene. Praksisen ved boligkontorene og der de tildeler boliger er noe forskjellig fra kommune til kommune. De fleste storby kommuner forsøker å begrense mobiliteten til de hjemløse ved å flytte fra kommune til kommune.

Det er en stor svakhet for da begrenser en også de svakeste muligheter til å etablere seg på en plass hvor tilgangen på jobb kan være større enn i mindre kommuner. I storbyene er også støtteordningene som bostøtte og annen støtte høyere enn i mindre kommuner. Flere storby kommuner opererer med eks vis 12 mnd karantene for å søke kommunal utleiebolig. Når det er sånn så må en også på en annen side si at det å bli hjemløs kan en bli også hos de mindre kommuner, så det er intet unntak. Det er også stigmatiserende at de uten bolig ikke kan få bo og flytte på seg til der de kan mene at mulighetene er bedre enn i sin hjem kommune. For dette kan tolkes at kommunene ikke liker flytting av “sosiale utgifter” mellom kommunene.

Storby kommunene har dels dårlig vedlikeholdsbudsjett og utleieboligene forfaller, noe som også er kjent gjennom mediene. Nå krever kommunene markeds leier med unntak av noen få kommuner som kun krever inn kostnadsbasert leie. Så de fattigste vi har rundt om i kommunene finansierer det meste og overskuddet kan let havne inn i kommune kassen enn til oppussing og vedlikehold.

Her litt om søker kriteriene som er vanlig i storbyene:

Kriterier og vilkår

Kommunen vil vurdere hva slags type bistand den enkelte har behov for og hvilke alternativer som finnes.

I tillegg må du oppfylle minst et av følgende kriterier:

Være uten selvstendig bolig
Bo på tidsbegrenset leiekontrakt uten rett til fornyelse, og det er mindre enn 6 måneder igjen av leietiden
På grunn av sykdom eller andre sosiale problemer ha behov for endring av nåværende boforhold
Bo i en bolig som er erklært helsefarlig.
Krav til botid: Du må ha bodd i kommunen det siste året. Her kreves der ulikt, noen storbyer krever to års bo tid i kommunen.
Det er også et vilkår at du må ha fylt 18 år
Har du blitt kastet ut av en kommunal bolig, gjelder 1 års karantenetid før du kan søke på nytt.

Kommentarer

Nå er det sånn at en trenger ikke være uten selvstendig bolig for å søke, mens når en søker blir det oftest et krav. Søkers mulighet til å bevise at boligen er helse farlig må helst være dokumentert eller så pass at en har en rettslig dom i handen for å søke.
Om en klient eller søker av bolig flytter til en storby kommune må en helst ha bodd på gaten eller midlertidig privat i 12 mnd. Og er storby kommunens husleier for høye og mer enn en klarer å betjene havner en fort på gaten og må da leve der i ett år der som straff. Dette er uholdbart uansett om det skulle gjelde andre med lav bo evne eller med ulike behov.

I tillegg til ovennevnte kriterier, gjelder også en øvre inntektsgrense. Dersom husstandens inntekt overstiger denne grensen oppfylles ikke kriteriet for å få tildelt en kommunal utleiebolig. Dersom du skylder husleie for tidligere kommunal leilighet må dette ordnes opp i før ny søknad blir behandlet. Har du lån i kommunene som er misligholdt, må det her være kommet til en nedbetalings avtale før søknaden behandles.

Inntektsgrenser basert på brutto årsinntekt.
Om en har en inntekt som er for høy blir en fort henvist til det private leiemarkedet. Så det lønner seg ikke å tjene penger eller gå i jobb om en leier hos kommunen. Der passer en best inn som bostøtte mottaker som også storby kommunen tar til seg og rett inn i by kassen.

Pris for tjenesten

Tjenesten er gratis.
Brosjyrer, dokumenter, kart og lignende.

Kommentar

Kommunen presiser her at de tar ikke “penger under bordet” for at en fattig søker skal måtte på tross av å ha falt utenfor leiemarkedet måtte søke utleiebolig i et stort sett belastet bomiljø.

Du fyller ut kommunen søknadsskjema, og sender/leverer dette til saksbehandler. Det er viktig at alle opplysninger dokumenteres. Feks. inntekt, sykdom, dagens leiekontrakt m.m.

Søknader som ikke inneholder nødvendig dokumentasjon vil ikke ferdigbehandles. Så her må en ha resurser og krefter til å få frem alle opplysninger og vite hvor en ha dokumentasjon. Mange mangler dette dessverre og blir evig utenfor køen.

Dersom søknaden blir innvilget, betyr det at du slipper inn i boligkøen.

Kommentar.

Man får ikke bolig, men plass i en kø på inntil 2 år eller mer. Så hva er vitsen? Hvem vil søke om å få stå i en kø etter noe så elementært som et hjem? Man må søke på nytt for ellers faller en ut av køen og igjennom samme regimet på nytt etter en tid. Og ellers må en dokumentere seg selv inn til beinet og la kommunen hente personlige opplysninger i tillegg. Dette er en belastning for hjemløse søkere.

Dette skaper i grunnen bare en ting at en frastøter seg de søker gruppene en ønsker å nå og registrere som hjemløs. Dette skaper også store mørke tall og en kan like godt anta at vi har i overkant av 12 000 hjemløs i Norge.

Når eier man bolig og hva er gunstig?

De norske boligmarkeder er egentlig sånn at kun toppen 30% er eiere i ordets rette forstand. Ingen blir bolig eiere av å ta opp et lån etter å ha leiet bolig. Det er naivt å tro at en eier egen bolig ved å ta det hele på å låne seg til bolig. Ikke en eneste Normann eier sin egen bolig før hver krone er nedbetalt til banken, først da kan en påberope seg som en ekte boligeier.

I det norske samfunn har en vendt seg til avbetalings metoder for å få seg bolig og en har av den grunn angrepet alle avgifter,skatter og ført fokus på en lavest mulig rente.
Vi vet at når staten og når det går godt i samfunnet må regjeringene føre stramme budsjetter, mens en løser opp dette når det er litt tøffere perioder. Kommunene får da mindre når en må stramme inn og da løser en det politisk lokalt i de fleste områder dette ved å øke boligbeskatningen.

Populismen i dette er at politisk må en velge ulike løsninger ut fra politisk ledelse i byene og da er det lite populært for folket at en legger på boligskatten. I gode tider tåler folk flest en forhøyelse av boligskatten, men ikke i dårligere tider. Så derfor kan en se på boligbeskatningen som en regulerings verktøy og en ekstra slant i kommune kassen når regjeringen strammer inn.

Nå kan en merke at finanspolitikken hos de fleste regjeringer bygger på stramme budsjetter og hvor en er livredde for rente økninger. Regjeringene vet at i Norge har en et sted mellom 1,5 og 2 millioner som har tung lang gjeld og skal betale avdrag og renter til banken for å bo. Om det er mer gunstig enn å leie må jeg henvise til foregående innlegg om de katastrofale risk en tar når verden ikke går noens vei og rentene øker dramatisk til nye høyder.

Hva å til for å kunne trygge boligmarkedenes prisutvikling og manglende konsekvensutredninger? Vi lever i et land hvor en ikke har dokumenterbare målinger overfor antallet hjemløse borgere og vi har heller ikke gode nok forståelse over at bo trygghet handler om rimelige boliger og ikke dyrest mulige bolig typer.

Bolig er det mest elementære i et samfunn og viktig for oss alle å ha for å kunne leve godt og vel. Men hva er det vi egentlig gjør bolig begrepet til når en ikke i et rikt land som Norge ikke kan begynne å registrere alle de hjemløse som av forståelige grunner ikke vil stå i en kommunal kø som ikke har boliger eller bo på hospitser som er sterkt belastet.

De norske boligmarkeder kan gå imot en katastrofe i framtiden.

Regjeringen har satt ned et boligutvalg som skal forme boligpolitikken de neste årene og komme med innspill til regjeringen. Utfordringene står i kø fordi både leiemarkedet og eiendomsmarkedet skaper tapere og vinnere. Så lenge boligprisene er i oppgang så kan det virke som en søt musikk boligpolitisk, men en vet at framtiden er uforutsigbar. Vi har alt fra medier som hauser opp sesasjons priser på forsidene til meglere som herser og snakker opp boligpris nivået.

Det er en farlig linje fordi en vet at ser en på historien og de konsekvenser en står overfor hadde politikere og partiene tenkt seg om før en kjører løs på den så kalte “eie” bolig linjen. EU og andre land har bort imot advaret Norge for sin kjødesløse boligpolitikk og hvor en favoriserer kun de som selger boligen fremfor de som skal kjøpe og etablere seg. Politisk må en betale mer og mer ut fra statsbudsjettet for å fange opp problemene som alt er i dag.

Jeg skal ta for meg farene og hvilke senarioer som kan ramme verdens rikeste land og knekke ryggen på både husholdningsøkonomien og boligmarkedene. Om en ser tilbake og lærer for å studere hva som sjedde i 1988 – 1992, så var ikke den boligkrisen så stor. Men den skapte mange gjeldslaver og tvangsalget gikk åpenlyst under hammeren. Det som “reddet” situasjonen den gang var staten sin innflytelse der de reddet bankene og satt igang tiltak som gjorde det litt lettere for borgerne. Lønns og pis nivået var ikke så sprikende den gangen og de som ble gjeldslaver den gangen er stort sett ute av sin gjeld i disse dager.

Når vi møter en ny nedtur i økonomien både her hjemme og ute i verden, så er det langt verre og mer smertefullt enn det var rundt 1990. Lønnsveksten spriker mer og mer overfor boligprisene, er en faktor. Boligprisene skaper enorme lån som er høyere enn noen gang og leiemarkedet er forlite i forhold til å møte en boligkrise der boblen går ut av markedene. I en økonomisk krise med voksende arbeidsledighet, der rentene fyker oppover gjevnt og trutt uten noen kan forhindre det vil skape en bolig katastrofe i Norge i forhold til 1990 episoden.

La det være tindrende klart ingen eier sin egen bolig før de har betalt ned hver krone til banken en har lånt pengene hos, det er så mange som tror at de eier sin egen bolig at det virker kunstig.
Egentlig har en bare flyttet boutgiften til en bank som skal ha alt tilbake over eks antall år og de som er eldre og har nedbetalt boliglånet er de eneste som kan slappe av i disse tider.
Det er bare spørsmål om når den neste økonomiske nedgangen og krisen kommer for å ramme dette landet. De som blir fort arbeidsløs er nok meglerne om det er en trøst for noen, mens aviser som har hauset opp i sammen med meglerne bare snur seg etter krisen de selv har bidradd til å gjøre vanskeligere.

Når boligprisene stuper er det ikke lett å selge seg ut av huset for lånet ligger der og venter med eks 12-14% rente. Kanskje den går over 15% også, hvem vet og det fordyrer lånet en har på millioner av kroner. Vi har i dette landet over 1.5 millioner på langsiktig tung bolig gjeld og en kan forvente at med disse låne rammene og boligprisene er det bare leieboerne som ikke får banken på nakken for å kunne bo. Risikoen er total med den boligpris galloppen en legger opp til å stabile økonomiske tider fordi det er søt musikk for verdiskapningen og fortjenesten. Mens en glemmer lån og konsekvenser når boligboblen sprekker.

Egentlig tror jeg at Gerhardsen i sin tid som fremmet det å eie sin bolig snur seg i graven om han hadde visst det som skjer i dag. For Norge hadde en sosial boligpolitikk og hadde tider da alle bodde rimelig og trygt, noe som bare er politiske fraser og drømmer i dagens Norge. Fine ord fra regjeringer og politikere som blir foret med lov ord og bagatelliseringsmetoder for å fremme eie linjen.
Det som kan skje er at Norge får fort over en halv million hjemløse gjeldslaver og en kan bare håpe at det ikke skjer på en kald vinter dag for utleieboligene finnes ikke.

Man snakker om bekymring for lån til over pipen, men for å være ærlig selv de som lånte 80% makter ikke en boligkrise med de låne rammene som er i dag og der lønnsveksten ikke står i stil med boligpris veksten. Så selv om en er i jobb og boligprisene stuper og rentene fyker i været skaper det økonomiske vanskelig stilte. Det skaper også familie oppløsning og store sosiale konsekvenser. Om en ser til andre land som har langt større divisjoner med sosiale utleieboliger som er rimelige og et leiemarked som er langt større vil få det lettere enn Norge når neste boligkrise kommer snikende inn på Europa og norden.

Farene med den norske boligpolitikken blir til tider fornektet av spekulerende utspill i mediene og i debatter, mens en vet at der kommer mørke skyer etter en rolig solskinns periode.
Jeg tror ikke at noen statsråder da kan løpe rundt med gullkortet og spille gavmild når det skjer, men må nok revurdere hele boligpolitikken fordi brent barn vil nok først da sky ilden en har lekt med som ble ukontroller bar slik at en tok skade av det. Selv leiemarkedet i en krise vil få tøffere tider med sky høye husleier fordi rentene på sikt jager opp prisene, men ingen der blir gjeldslaver og det har andre land utenfor norge forstått er viktig at en ikke har for mange på langsiktig gjeld. Derfor trenger Norge er større leiemarked fordi det virker mer tryggere enn det kjøret som råder nå på boligmarkedene.