Viser arkivet for mai, 2009

Hver 3 sak vi får inn dreier seg om utkastelse/oppsigelse.

Aldri før har Leieboerforeningen Bergen fått flere saker som omhandler leieavslutning som utkastelse og oppsigelse. Over halvparten av sakene er fordi leieboerne ikke har lengre råd til husleien som kreves betalt. Utleierne henvender seg ikke til NAV for å få dekket den manglende husleien, noe som nå er lovfestet i husleieloven.

Vi frykter at antallet hjemløse vil økte til 8000 innen 2012 i Norge om ikke regjeringen/stortinget legger til rette for en ny sosialboligpolitikk. Det går lengre tid enn før for leieboere som flytter til å finne en ny rimelig leie hos andre utleiere. Dette gjør at usikkerheten rundt å kunne si opp er problematisk da spesielt når det gjelder oppsigelsestid på 2-3 måneder eller mer.

Leieboere må betale to husleier fordi de har funnet en ny bolig og betaler til to utleiere inntil oppsigelestiden er avsluttet. Dette er spesielt tøfft for leieboerne fordi de ikke bare må betale to leier, men også slå i bordet et depositum til ny utleier før de har fått ut depositumet fra leieforholdet de ikke har avsluttet. Det er også ikke sikkert det er så enkelt å får med seg depositumet med seg videre fordi flere utleiere er trege med å løse ut pengene for kontoen.

Det som skjer da er at boligsøkende leieboere må ta opp lån for å kunne klare overgangen til en ny utleiebolig og er en trygdet får en ikke lån. Noen kan søke kommunen om startlån til å få dekket denne tøffe overgangen til ny bolig. Det er når ny utleier venter på å få inn depositumet fra det tidligere leieforholdet, noen ikke får den nye boligen. Dette er fortvilende for da må en ut på ny jakt som tar måneder og en står på gaten og må bo på sofa hos venner og kjente eller hos familien.

Det er ikke sånn at alle søker NAV for å få søke om kommunal bolig eller plass på et hospits. Hospits er på for de fleste siste utvei og det selv for de som ikke orker å bo under slike forhold. Tilbudet til hjemløse i Norge er alt for dårlig og nytteløst. Barnefamilien får gjerne plass på appartments eller om de er heldig får de midlertidig plass i en bolig som en får midlertidig til en finner et nytt hjem. Men da får de en frist på 3 mnd og er samtidig på prioriterings listen til boligetaten i kommunen. Klarer ikke barnefamilien dette kan barnevernet bli koblet inn og foreldre står uten sine unger.

Dette er svært tungt for det er ikke foreldrene sin skyld at leiemarkedet er vanskelig og umulig, det må også boligpolitikken i dette landet ta hovedskylden for. Når det gjelder enslige mennesker som blir hjemløse så klarer de seg endel bedre enn barnefamiliene. Men også for den gruppen så oppstår der problemer og utfordringer. De som finner sofa hos venner og familie klarer seg bedre enn den gruppen som tar imot hospits plass. Det er fordi på hospitsene samles en gruppe mennesker som bor over lang tid på hospitset som har rus relaterte problemer.

Det er ikke til å stikke under en stol at hospitsene er stedet der det bedrives rus rekruttering og hvor mennesker som er uten et hjem sliter med å finne et annet sted. Selv boligetaten sier at for enslige er det ikke lett å finne bolig. Det er en psykisk belastning for mange å stå uten bolig og derfor blir flere et offer for rus og veien til avhengighet er kort. Hadde bare regjeringen bygget ikke kommersielle utleieboliger som er rimelige kunne en ha reddet mange. Ja, da kunne de større byene avviklet tanken på å bruke døgnleier på hospitsene og gitt alle et hjem.

Nå presses mange leieboere av grådighet på en side og oppsigelse/utkastelse som en følge av leiepresset. Boligpolitikken i Norge er ingen farbar vei til botrygghet, men tvert imot en vei der flere borgere kommer til å stå uten et hjem. Den bagatelliseringen som er på utleier siden om leiemarkedet om velstand og riktige leier medfører at leieboere med lavere inntekter ikke føler botrygghet, men får en kommende økonomisk usikkerhet.
I USA er utleierne annerledes enn i Norge og solidariteten er også annerledes enn den grådigheten og eiendomsretts forståelsen vi har i Norge.

Når en utleier der setter opp husleien i sin leiegård og nærmeste utleier for høre det eller andre leieboere blir ikke den utleieren særlig populær i strøket lengre. De har omsorg og solidaritet overfor hverandre enten de er utleiere, huseiere eller leieboere. Går det til utkastelse så er naboen der og stiller opp, mens her i Norge er en ikke vatten verdt. Selv i USA har de strenge husleiereguleringer i de storebyene, mens her i Norge blir en omtalt som kommunist! Egoismen ligger latent i grådigheten når en gruppe får for stor økonomisk frihet og inntekter.

Flere hjemløse i Norge! Dette er en stor skam for regjeringen!

Leieboerforeningen Bergen har tydelig advart regjeringen imot utviklingen på boligmarkedene når prisene for å kunne bo er så skrudd oppi været som i dag. Det er mange sofabeboere som må bo hos venner og kjente som ikke er med i denne rapporten. Regjeringen lovet da den startet opp å bygge en mengde nye utleieboliger som skulle være ikke kommersielle til regulert leiepris, men det har de gått i fra. Det er en av hovedårsakene til mangel på rimelige utleieboliger og at flere er priset ut av boligmarkedene og levere uten egen bolig. Vi har flere enn før som lever på gaten enn før også det er uholdbart.

Vi krevde en husleieregulering bare for ett år siden fordi flere ikke klarte å betjene prisen for å bo og tilveksten av arbeidere fra EU opptok flere utleieboliger enn noen gang i historien. Disse arbeiderne leier midlertidig over flere år så lenge det er jobb å få i Norge. Dette gjør at flere ikke makter etterspørselstanken og at leieprisene er vanskelig å få ned når de er låst over en leietid på 3 år og mer. Leiemarkedet fungerer rett og slett ikke som tilbud og etterspørsel på andre markeder og det gjør at flere vil stå uten bolig i framtiden enn noengang i Norge.
Regjeringen har faktisk brutt sine egne løfter og kommunene har ikke brydd seg så mye om å bygge nye utleieboliger. Problemet er at storby kommunene faktisk selger kommunale utleieboliger til private og faktisk gjør avtaler med private gårdeiere for å framleie til leieboere. Da opptar også kommunene flere utleieboliger slik at flere har problemer med å finne seg en rimelig bolig.

Magnhild M Kleppa sliter med sin egen tabbe fordi hun gikk imot en husleieregulering i høst og når våren kommer ser hun at flere bor på gaten og er uten et fast hjem. Norge er blitt et land som har forløst grådighet og økende gullkantede husleier på utleier siden, mens alle de som er utenfor jobb,uføre og enslige med lav inntekt skal betjene husleier som tilsvarer en inntekt på godt over 300 000 i året. Dette er et problem som verken bostøtte eller sosialhjelpen kan gjøre så mye med, men kun en stor satsing på en ny sosialboligpolitikk. Sosialboligpolitikk er et fremmed ord i norsk politikk og har vært det i flere år, men det har presset seg fram når leieprisene steg til det uoppnåelige for fattige mennesker uten inntekt til å klare seg.
Dette er en stor skam for regjeringen og er som en flau vind over norsk boligpolitikk som er feil slått!